Foto: Christian Thomassen
Oldemor Unny (80) er familiens egen svømmeinspirator
Selv om vinterferien byr på nysnø og nypreparert skøyteis ute, er det inne i Furumo svømmehall på Geithus latteren sitter løst. Her plasker fire generasjoner sammen, og midt i badegleden er oldemor Unny Kaspara Knive Aronsen.
Elleve måneder gamle Ulrik følger nøye med når oldemor Unny skyver den knallgule baderingen rundt i barnebassenget. Hun lager grimaser, han følger med med store, sjarmerende øyne, mens smilet smitter begge veier.
– Jeg er glad i å svømme og være i vannet. Jeg har aldri vært veldig aktiv og deltatt i konkurranser, men jeg har alltid vært med for moro skyld, sier Unny mens vannet drypper fra det badevåte håret.
For Unny begynte ikke vannaktivitetene i et oppvarmet basseng. Hun lærte å bli glad i vann ute i naturen, i elva og på sommerdager da barna lekte og lærte på egen hånd.
– Jeg tror nesten vi alle lærte å svømme av oss selv, sier hun og smiler ved tanken.
Om sommeren bader familien fortsatt ved elva, i et tjern eller i Tyrifjorden.
Sammen i vannet
Svømmehallen har vært et fast ukentlig møtested for familien i over tjue år. Her samles fire generasjoner, og Unny er fortsatt den som oppmuntrer, passer på og lærer bort.
– Jeg har lært alle barna, barnebarna og nå også oldebarna å svømme. Vi har også tatt svømmeknappen med barnebarna, legger Unny til stolt.
For Unny handler timene i svømmehallen om å gjøre noe sammen. Om nærhet, litt vannsprut og de mange små øyeblikkene som binder familien tettere sammen.
Når det minste oldebarnet har fått en stor nok dose med varmt klorvann, venter en liten dupp i barnestolen. De større barna har ventet på tur – og følger spent med oldemor kaster seg ut i det store bassenget.
At Unny har fylt 80 år oppleves ikke som en hindring. Badeflåten er neste ut, og snart er det full fart i bassenget. Da er det balansekunst, jakt, vannsprut og action som gjelder.
Hun mener badeleken også har fått en ekstra verdi i en tid der mange barn bruker mye tid foran skjermer.
– Nå ser alle på små og store skjermer, med mye action og ting som skjer hele tiden. Men her er det fint. I svømmehallen er de aktive, leker og savner ikke skjermene.
Bestemorrollen endrer seg
Ylva på 14 kommer bort og lar seg rive med av leken i noen minutter. Unny forteller at bestmorrollen er litt annerledes når de blir tenåringer.
– Man merker jo at de ikke vil leke like mye med bestmor når de kommer i en viss alder. Men vi er sammen, og jeg er der hele tiden, sier hun.
Men Didrik er klar for mer action. For i neste øvelse venter sklia. Opp trappen. Oppstilling. Og en kjapp nedtelling før Didrik kaster seg ut. Bare tideler etter kommer oldemor skvulpende i tospann bak et lyshåret kjempeglis.
– Sklia er kjempegøy. Så lenge man er gangbar blir man aldri for gammel, ler Unny.
Didrik storsmiler så bredt som bare et barn kan. Så snart han har kommet seg på beina, strekker han seg raskt etter oldemor og sier: – En gang til.
Selv om alt ser ut som lek og moro, ligger det også noe alvorlig og viktig bak: Trygghet i vann. Unny vet at små barn trenger tid til tilvenning og at de fort kan bli redde om de ikke rekker bunnen, eller får hodet under vann. Derfor er hun alltid nær.
– Før de er blitt flinke til å svømme, er det viktig å være i nærheten og skape trygghet. Da koser de seg.
Etter bading og sklier venter en velfortjent kos med is, pølser, kaffe og lune håndklær på bassengkanten. Minstemann har sovnet og Unny ser på familien sin med et varmt blikk.
– Det er noe helt spesielt å se på de andre når de koser seg og er fornøyde. Det gir en kjempegod følelse. Det kribler i magen. Og så holder all denne aktiviteten meg ung også, sier hun og ler.
