Kollfinn Buvik har akkurat våknet da han ser ut av vinduet. Snøen har lagt seg tungt over Ørland i Trøndelag denne januarnatten.
– Det var ikke noe annet alternativ enn å finne frem snøfreseren den dagen, forteller Kollfinn.
Etter en kopp svart kaffe trer han ut i kulda, finner frem freseren og setter i gang på gårdsplassen. Deretter setter han seg i bilen for å kjøre ned til havna, et par kilometer unna. Båten ligger der, dekket av en presenning som helst ikke skal bli for tung av snø.
– Det var en helt vanlig vintermorgen, frem til jeg kom ned til havna, sier han.
I havna er det stille, med unntak av Kolfinn, som tråkker seg gjennom knusktørr nysnø på vei bort til båten.
Rundt båten har sjøen fryst til større isflak. Med en kost i hånden, klatrer Kollfinn opp.
– Jeg begynner å dytte snøen av presenningen med kosten, forteller han.
Så mister han fotfestet. Han sklir ut i vannet og lander rett på ryggen.
De neste 58 minuttene blir en lang kamp for livet.
– En grusom følelse
Etter å ha jobbet i Nordsjøen i 27 år, er Kolfinn vant med havet. Han er trent i både førstehjelp og ulykker i vann. Han vet at det viktigste han kan gjøre nå er å ikke få panikk.
Bak båten henger det en badestige. Han forsøker å komme seg opp, men varmedressen han har på seg har allerede rukket å fylle seg med vann. Den er for tung.
– Jeg fikk ikke beina opp på stigen. Jeg ble iskald og stiv med en gang. Dressen sugde meg ned.
Han fortsetter å kjempe for å komme seg opp stigen. Fingrene er numne. Han presser dem inn i armhulene for å hente varme, men det hjelper ikke. Han brøyter seg gjennom isen mot nabobåten, hvor det også henger en badestige. Men kroppen lystrer ikke.
Mens minuttene går, svinner også håpet til Kollfinn.
– Det var en helt grusom følelse. Desto lenger jeg kjempet uten hell, desto mer mistet jeg håpet.
Mobilen til Kollfinn ligger i innerlomma på varmedressen. Med skjelvende og stive hender finner han den frem, men til ingen nytte. Mobilen har tatt til seg for mye vann. Den er død.
– På dette tidspunktet hadde jeg ligget i vannet nesten 30 minutter. Da tenkte jeg at dette ikke kom til å gå. At slutten var kommet.
Redningen
Så hører han lyden av en bil.
Kom! Hjelp meg opp! roper Kollfinn.
Ut av bilen kommer kompisen Inge Harper. Han er også på vei for å måke snø ved båten denne morgenen. Da han ser Kollfinn ligge i vannet, løper han bort.
Jeg prøver å dra ham opp, men han er for tung. Han har ikke krefter igjen og klarer ikke hjelpe til, sier Harper.
De forsøker flere ganger. Til slutt ringer Harper 113.
Så blir alt svart for Kollfinn.
De avgjørende minuttene
Åtte minutter senere kom nødetatene med store ressurser. Med en kroppstemperatur på rundt 32 grader ble Kolfinn dratt opp av vannet av brannvesenet.
Kollfinn var delvis bevisstløs da brannvesenet dro han opp, men han hadde puls og pustet selv, forteller Nils Johan Berg.
Berg jobber som lege i luftambulansen og var på jobb da ulykken skjedde.
Kort tid etter at Kolfinn ble dratt opp av vannet kom lokal ambulanse, politi og legebilen til 330 skvadronen.
Nødetatene på stedet fikk av Kollfinn de våte, kalde klærne og han ble lagt i en hypotermipose. Da luftambulansen ankom, var Kollfinn helt klar til å fraktes videre til sykehus.
Han hadde også fått varmeposer i lysken og armhulene, ifølge Berg.
Målet var å hindre ytterlige tap av kroppstemperatur. Likevel fortsatte den å synke.
Det kan være vanskelig å hindre ytterligere varmetap i en sånn situasjon. Til tross for tiltak med hypotermipose, pledd og varmeposer, falt kroppstemperaturen til 30 grader innen vi hadde rukket frem til St. Olavs, sier Berg.
Flyturen til St. Olavs hospital i Trondheim tok omtrent 20 minutter, og Kollfinn ble fraktet rett til traumemottaket.
Hadde han ligget lenger i vannet, kunne han fått hjertestans, forteller Berg.
Det var avgjørende at han ble funnet i tide.
– En god regel
Da Kollfinn kom til seg selv på St. Olavs, skjønte han ingenting.
Jeg så det kritthvite taket, de hvite frakkene og alle maskinene. Kroppen rista helt ukontrollert og hender og føtter var helt blåfrosne, forteller han.
Legene fortalte meg at jeg kom inn med hjerteflimmer. At jeg var nære på å stryke med. Jeg hadde utrolig flaks som ble funnet til slutt og deretter fikk raskt hjelp.
80-åringen sliter fremdeles med frostskader etter ulykken som skjedde i januar tidligere i år.
Når jeg går, føles det som om jeg har puter under føttene. Fingertuppene kom seg, men det tok flere måneder.
Kollfinn tror det at han klarte å beholde roen i vannet, var noe av grunnen til at det gikk så bra som det gikk.
Dersom noen skulle havne i en slik ulykke, ikke få panikk. Det kan være ekstra farlig å miste kontrollen over pusten i en slik situasjon. I tillegg sparer du energi og varme om du forholder deg rolig.
Etter ulykken har Kollfinn tatt en viktig forholdsregel for å ikke havne i samme situasjon igjen.
Jeg kommer ikke til å måke båten alene på vinteren igjen. Vi har besluttet i båtklubben at vi skal være minst to mann dersom vi skal måke, og det tror jeg er en veldig god regel.