Norge trenger én som eier drukningsforebyggingen. Flyte melder seg.

31.08.2026

Tirsdag 11. august møttes Monica Molvær (H) og Julia Eikeland (Ap) fra Stortingets utdannings- og forskningskomité til debatt i regi av Flyte på Frivillighetsteltet i Arendal. Sammen med forskere, kommune og idrett diskuterte de hvorfor svømmeopplæringen i norsk skole svikter.

Bare fire av ti norske tiåringer kan svømme 200 meter – det laveste nivået som noen gang er målt, og dårligst i Norden. Under Arendalsuka debatterte vi hvorfor. Svaret er det samme som på alle de andre områdene innen drukningsforebygging: ansvaret er spredt, og ingen eier løsningen.

Svaret var påfallende likt i hele panelet: Svømmeopplæring er skolens ansvar på papiret, men i praksis mangler mange kommuner både basseng, kompetanse og ressurser til å innfri det ansvaret. Resultatet er økende forskjeller mellom kommunene, og at livsviktig kunnskap blir avhengig av hvor du bor og hva foreldrene dine har råd til. Til sammenligning får ikke svenske elever vitnemål uten å kunne svømme. I Norge er svaret fortsatt uklart.

Svømmeopplæringen er ett eksempel. Men det samme mønsteret går igjen i hele det drukningsforebyggende arbeidet i Norge: Vi vet mye om hva som virker. Vi mangler et system som sørger for at det faktisk skjer, over hele landet, år etter år.

En handlingsplan uten eier?

Regjeringen har vedtatt en nullvisjon for drukning og lagt frem en handlingsplan for å følge den opp. Det er et viktig signal. Men en plan er ikke det samme som en løsning. Handlingsplanen beskriver i stor grad det som allerede finnes, uten å avklare hvem som skal lede arbeidet, hvilke tiltak som skal prioriteres, eller hvordan innsatsen skal finansieres over tid.

Ansvaret for drukningsforebygging ligger hos Næring-og fiskeridepartemenet, men i praksis virker det som det per i dag er spredt mellom departementer, direktorater, kommuner og en rekke frivillige organisasjoner som hver for seg gjør en viktig jobb. Men når alle eier litt av problemet, er det ingen som eier løsningen. Arbeidet blir avhengig av frivillig sektor og enkeltbevilgninger, i stedet for å bygge nasjonal, varig effekt.

Foto: Flyte/Hanne Lin Rossow Prestegård