Norge har vedtatt en nullvisjon for drukning. Ambisjonen er riktig. Men uten struktur og forpliktende oppfølging risikerer nullvisjonen å bli et symbol.
I snitt mister rundt 85 mennesker livet i drukningsulykker hvert år. I 2024 var tallet 95 – flere enn i trafikken samme år. I 2025 var tallet lavere, med 49 omkomne. Enkeltår varierer, men over tid er nivået stabilt og alvorlig. Vi har ikke sett den systematiske nedgangen som har preget trafikksikkerheten.
Forskjellen ligger ikke i kunnskap. Vi vet mye om hvorfor drukning skjer og hva som virker forebyggende. Forskjellen ligger i hvordan arbeidet er organisert.
Da nullvisjonen for trafikk ble innført, ble den fulgt opp med nasjonal struktur, tydelig rollefordeling og forutsigbar finansiering. Trygg Trafikk fikk en definert funksjon. Resultatet er dramatisk færre drepte på norske veier.
På vann finnes ingen tilsvarende helhet.
Sjøfartsdirektoratet har ansvar til sjøs. Kystverket har ansvar for sjøledene. Kommunene har ansvar på land. Men i overgangen mellom land og vann, der mange av de alvorligste ulykkene skjer, finnes ingen tydelig nasjonal eier. Når ansvaret er delt, blir også forebyggingen delt.
Drukning omtales ofte som «uhell». Det tilslører at mange dødsfall følger kjente mønstre. Rundt 40 prosent skyldes fall i vann. Mange skjer i kaldt vann, med klær og uten vitner. Etter få minutter mister kroppen funksjonsevnen. Dette handler om fysiologi og omgivelser, ikke moral.
Likevel mangler nasjonale retningslinjer for sikring av vannkanter. Mange steder er det over 100 meter mellom stiger. Kommunene står nærmest risikoen, men forebygging er ofte det første som kuttes når budsjettene strammes. Uten nasjonale rammer blir innsatsen ujevn.
Vi ville neppe organisert trafikksikkerhet slik.
Vi har oversikt over de som dør, men mangler systematisk kunnskap om hendelser der mennesker overlever. Dermed forebygger vi uten fullt kunnskapsgrunnlag. WHO anbefaler at land etablerer nasjonale strukturer for drukningsforebygging slik Norge tidligere har gjort innen trafikk og alkoholpolitikk.
Flyte er etablert av 21 frivillige organisasjoner som i mange år har stått i førstelinjen i dette arbeidet. De har erfart at innsatsen blir kortsiktig og sårbar når den ikke samordnes. Flyte
er nå inne i sitt femte år og har bygget samarbeid og struktur, i stor grad basert på dugnad. Men en nasjonal nullvisjon kan ikke bæres av frivillighet alene.
Spørsmålet er derfor ikke om vi vet hva som virker. Spørsmålet er hvordan nullvisjonen skal følges opp med konkret prioritering og struktur.
Nullvisjoner må følges av virkemidler dersom de skal redde liv.
Et liv som går tapt i vann er ikke mindre verdt enn et liv som går tapt på vei.
Mia Bergmann, daglig leder i Flyte på vegne av 21 medlemsorganisasjoner