Foto: Flyte/Hanne Lin Rossow Prestegård
Ved utgangen av juli hadde 55 mennesker mistet livet i drukningsulykker i Norge – det høyeste tallet på mange år. Tallet var bakteppet da Flyte 12. august, under Arendalsuka, samlet Agder fylkeskommune og kommunene i fylket til møte på Tyholmen frivilligsentral. Målet var enkelt, men ambisiøst: å fortsette arbeidet med å forebygge drukning, og å finne konkrete tiltak sammen med dem som har ansvaret i førstelinjen.
Fra sjø og vannkant til svømmebasseng
Mens dialogen med kommunene så langt har handlet mye om sjø og sikring av vannkanten, var det tydelig at bassengene også må inn i bildet. Og her må vi også nevne folkehelse. Finansiering går igjen som den store gjennomgangstematikken – flere kommuner etterlyste hjelp til å se på alternative finansieringsmuligheter for svømmeanlegg og forebyggende tiltak. Spørsmålet som ble stilt i rommet var like enkelt som det er vanskelig: Er økonomi egentlig den viktigste faktoren i forebyggingsarbeidet i kommunene, eller handler det vel så mye om prioritering og organisering?
Et felles ansvar – på tvers av sektorer
En gjenganger i samtalen var tendensen til å tenke «dette er sektorteknisk, ikke min oppgave». Møtet pekte tydelig i en annen retning: Drukning er et felles problem, og da må det også være et felles ansvar. Skal kommunene lykkes, må de tenke utenfor egen sektor og ta et mer helhetlig grep – på tvers av folkehelse, beredskap, oppvekst og havn.
Forebygging av drukning trenger en felles arena
Har alle kommuner i Agder beredskapskoordinator? Og finnes det en felles plattform eller et fast møtepunkt der drukningsforebygging naturlig kommer inn – et beredskapsmøte, et beredskapsforum? I dag møtes kommunene hos Statsforvalteren to ganger i året. Et konkret forslag fra møtet var å bruke disse samlingene til å faktisk øve på noe – svømming eller sikring av kaikanten, der hver kommune kan velge sitt eget innsatsområde.
Et annet forslag var at Statsforvalteren årlig kunne spørre kommunene rett ut: Hva har dere gjort for å forebygge drukning i år? Et slikt enkelt spørsmål kan være nok til at temaet løftes og får økt oppmerksomhet lokalt – og et sted å forankre det, enten i folkehelse- eller beredskapsarbeidet.
Trenger vi en felles standard?
Ikke alle var enige i at flere møtepunkter og koordinatorer er svaret. Havnesjefen i Arendal var tydelig på at arbeidet må inn i politikken, og at det må finnes en standard som gjelder for alle kommuner – en standard kommunene også faktisk følger opp. Arbeidet må forankres i ledergruppen og gjøres politisk, ikke bare administrativt.
Statsforvalteren kunne ikke huske at drukningsforebygging har vært et tema i de foraene der dette normalt ville blitt tatt opp med dem. Samtidig ble det understreket at Statsforvalteren har stor respekt for kommunenes arbeid – i krise og ved hendelser er kommunene svært gode. Utfordringen er å få forebyggingen inn som en naturlig del av kommunens organisasjon, fra barnehage til skoleungdom, ikke bare noe som håndteres når ulykken først er ute.
Konkrete grep fra praksisfeltet
En deltaker med bakgrunn fra både Forsvaret og kommunal sektor bidro med erfaring og konkrete forslag til hvordan kommunene kan bruke eksisterende organisasjon til å innføre enkle, lavterskel tiltak – uten å måtte bygge noe helt nytt.
Arendal kommune trakk fram sin egen erfaring: i stedet for å opprette enda flere koordinatorstillinger, har de etablert en koordineringsgruppe der folkehelse og beredskap ser på drukningsforebygging sammen. Skal arbeidet bli treffsikkert, trengs tall å jobbe ut fra – for eksempel at rektorene rapporterer hvordan svømmeferdighetene står til på 4. trinn. Med den kunnskapen kan kommunene målrette svømmekurs og faktisk heve ferdighetsnivået, ikke bare anta at det er godt nok.
Skal det måles – og snakkes om oftere?
Kommunene måles allerede på mye fra skoleverkets side. Kan drukningsforebygging og svømmeferdigheter bli en del av det som faktisk måles og følges opp? Et konkret forslag var å ta drukningsforebygging inn i de faste dialogmøtene kommunene har med oppvekst- og skolesektoren.
Møtet synliggjorde også hvor spredt ansvaret ligger i dag: Mye av sikkerhetsarbeidet ligger hos havnene, svømmeopplæring og integrering ligger hos kommunedirektøren og folkehelserådet, mens KS og Statsforvalteren opererer på et helt eget nivå. Skal arbeidet bli helhetlig, må disse nivåene snakke bedre sammen.
Små skritt teller også
Møtet avsluttet på et konkret og optimistisk notat. Havnesjefen foreslo overfor folkehelsekoordinator å holde et utendørs svømmebasseng åpent en måned til. Fra Lindesnes kom en påminnelse om at man ikke må undervurdere det som allerede gjøres: «Videreføre det som er gjort – små drypp er også viktig», sa den engasjerte kommuneansatte og KrF-politikeren.
Flyte tar med seg innspillene fra Agder videre i arbeidet med å løfte det nasjonale ansvaret for drukningsforebygging – og fortsetter gjerne dialogen med fylkeskommunen og kommunene om hvordan de gode eksemplene fra Agder kan bli standard flere steder.