Trygg i fjellet – utrygg på havet?

Da jeg nylig deltok på årets skredkonferanse på Oppdal – med nærmere 200 engasjerte fagfolk samlet i ett rom – ble jeg minnet om hvor usedvanlig sterkt skredmiljøet i Norge står.

Teksten er skrevet av Egil Galaaen Gjølme – Dosent og leder av forskergruppa Water Competence - NTNU. Publisert i Friflyt 26.11.25.

Da jeg nylig deltok på årets skredkonferanse på Oppdal – med nærmere 200 engasjerte fagfolk samlet i ett rom – ble jeg minnet om hvor usedvanlig sterkt skredmiljøet i Norge står. Det var imponerende å se en så bred og kunnskapsrik og engasjert forsamling, alle dedikert til å forstå risiko ned til siste snøkrystall.

Varslingen, forskningen, delingskulturen og presisjonsnivået er et resultat av mange år med målrettet arbeid. Det fungerer - og redder liv.

Men, nettopp derfor ble spørsmålet som presset seg fram så ubehagelig tydelig:

Hvorfor har vi et av verdens beste systemer for en risikotype som tar få liv – og nesten ingenting for en som tar mange?

Dette er ikke en innvending mot skredmiljøet. Tvert imot. Skredfaget viser hva som er mulig når et felt har data, struktur og forankring. Det jeg undret meg over – og som ble stadig vanskeligere å ignorere gjennom dagene på Oppdal – er hvorfor drukning mangler alt dette.

Hvorfor det største skadeproblemet i norsk natur nesten ikke måles. Hvorfor det mangler infrastruktur, finansiering, oversikt og eierskap.

En åpenbar forskjell

Det handler ikke om skyld. Det handler om prioriteringer – og om konsekvensene når et risikofelt får stå i skyggen fordi det mangler både dramatikk og data.

Snøskred og drukning representerer to svært ulike risikofelt i Norge, men forskjellene i oppmerksomhet står ikke i forhold til den faktiske folkehelsebelastningen.

I 2024 omkom 95 mennesker i drukningsulykker (Redningsselskapet, 2025), mens snøskred tok 5 liv - ingen av disse brukte skredutstyr (NVE, 2025)

Globalt er drukning den tredje største skade-relaterte dødsårsaken, med rundt 295 000 dødsfall årlig (World Health Organization, 2024). Likevel mangler Norge et system for systematisk registrering av både fatal og ikke-fatal drukning.

Dagens datagrunnlag er fragmentert, ustandardisert og lite egnet for forskning og forebygging.

Den sterke posisjonen til snøskredfeltet skyldes en veletablert kunnskapsinfrastruktur. Skredvarslingen, basert på kontinuerlige meteorologiske og geofysiske data, regnes som internasjonalt ledende (Engeset et al., 2018). Hendelser registreres systematisk, forskning er langsiktig finansiert, og det finnes tydelige fagmiljøer med myndighetsforankring. Dette gir både politisk og mediemessig tyngde.

Drukningsfeltet står i kontrast. Uten helhetlige registre for ikke-fatal drukning, detaljerte hendelsesdata eller stabile forskningsmiljøer blir risikoen mindre synlig – både for politikere, forskningsfinansiør og offentligheten. Internasjonale studier viser at mediedekning i stor grad styrer offentlig risikopersepsjon, og at dramatiske og visuelt sterke hendelser prioriteres foran hverdagsrisiko (Kitzinger, 2013). Snøskred passer dette mønsteret. Drukning, som ofte skjer i hverdagslige omgivelser og uten spektakulære hendelser, gjør det ikke.

Systemsvikt

Resultatet er en strukturell skjevhet: Et av våre mest dødelige skadeproblemer blir systematisk underkommunisert og underprioritert – ikke fordi det er mindre alvorlig, men fordi vi mangler tallene som gjør det synlig. Og vi vet at tiltak virker.

Internasjonale erfaringer fra blant annet Australia og New Zealand viser at datadrevne forebyggingsstrategier kan redusere drukning med 30–70 prosent over ti år (Royal Life Saving Society Australia, 2023; WHO, 2024).

Tre grep

For Norge betyr dette tre enkle, men helt grunnleggende grep: et nasjonalt register for både fatal og ikke-fatal drukning, styrket forskningsfinansiering og tydeligere risikokommunikasjon forankret i folkehelsearbeidet.

Skredfeltet viser hva som er mulig når data, politikk og fag drar i samme retning. Det er ingen grunn til at drukningsfeltet ikke kan løftes på samme måte.